Jeg husker det fortsatt veldig godt, det at ryggsekken min var helt og holdent full. Den rant over og alt det vonde tok altfor stor plass i livet. Jeg var 18 år gammel, anorektisk og så tynn at kneskålene var det som syntes om jeg hadde på meg skjørt. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde holdt på et måltid uten å stikke fingeren i halsen, eller at hverdagene minutt for minutt ikke handlet om mat for å døyve en uutholdelig smerte jeg hadde inne i meg. Enten legger du deg inn selv, eller så kommer vi til å tvangsinnlegge deg.. De ordene var nok det som reddet livet mitt.

Det å ta grep om livet mitt hadde jeg nesten gitt opp – Jeg hadde bare noen få gode venner på den tiden, jeg hadde ødelagt forhold rundt meg fordi jeg ikke klarte å være ærlig om hvem jeg var – spiseforstyrrelsen og psyken min hadde ødelagt mye for meg og tatt over livet mitt. Jeg satt med baggasje som var altfor vanskelig å takle, hemmeligheter og løgner gjorde at jeg ikke visste hvem jeg var. Det at jeg ble “tvunget” til å ta livet på alvor er det beste som har skjedd meg.

For å være helt ærlig så husker jeg ikke så mye av barndommen og ungdomsårene mine, jeg tror jeg brukte for mye tid på å takle hverdagen, og det er mye smerte jeg husker.

Jeg husker godt den første dagen, da jeg ble lagt inn. Jeg flyttet inn på Lier Psykiatriske Sykehus på ubestemt tid. Det var fryktelig vanskelig. Jeg fikk et lite rom, med en sykehusseng, rutete gardiner med utsikt til et jorde og ble veldig fort møtt av virkeligheten, eller kan jeg kalle det uvirkeligheten. Jeg har ikke noe annet å sammenligne det med enn gjøkeredet, galehus og tvang. På den tiden behandlet de ikke meg på egen avdeling for anorektikere, men jeg bodde sammen med andre som hadde full sekk. Unge som gamle, piker eller menn med forskjellige problemer i forskjellige skalaer. Jeg syntes det var så ille, men hørte fra de andre som var i samme båt som meg at de andre avdelingene var verre. Dette var tross alt ingen lukket avdeling, men mennesker som meg  som trengte måter å beskytte oss selv på.

Jeg lukket som oftest døren på rommet mitt, for i korridorene hørte jeg som oftest gråt eller sinne, også dunstet det Petterøes fra røykerommet i enden av korridoren. Jeg husker spesielt godt en jente som ofte så ting som ikke var der. Hun holdt seg på hodet fordi hun var redd, hun så ting i taket – ting som ikke var der. Jeg husker han som ikke turte å gå ut av huset sitt hjemme, fordi han hadde angst, og han som hadde prøvd å ta livet sitt 13 ganger. I åtte måneder var livet mitt på Lier, jeg sier livet – for det føltes ut som om at jeg bare svevde der inne, og bare eksisterte.

Les også: Når du leser dette er jeg dø..

Jeg ble kontrollert, veid, målt – de ansatte passet på og skrev ned alt jeg spiste, jeg gikk i samtaler med behandlere og oppdaget jeg at jeg absolutt ikke var alene, felles for oss alle var at vi måtte forsones med livet vårt – legge fortid bak oss og se fremover.

Etter måltidene fikk jeg ikke gå på do alene. Det var forferdelig nedverdigende, og den dag i dag liker jeg ikke å ha andre på doen hos meg. Behandlerne visste hva jeg pleide å gjøre etter hvert måltid hjemme -og etterhvert forsonte jeg meg med de nye reglene. Sakte men sikkert syntes ikke kneskålene mine når jeg gikk i skjørt. Sakte men sikkert lærte jeg å sette pris på fremtiden uten å tenke for mye på fortiden.

Det å legge seg inn på psykiatrisk sykehus da var fryktelig stigma, men jeg er redd det er et like stort stigma i dag 20 år senere. Hvorfor er det så vanskelig å søke hjelp, og hvorfor tier man om det kan gjøre livet bedre, eller som i mitt og mange andres tilfelle redde liv?

Mitt råd?  – Be om hjelp! Det er ikke flaut å be om hjelp, og det er ikke deg det er noe galt med,

Translate »
Read previous post:
Stockholm Fashion Week Gine Margrethe Janka Polliani
året som gikk 2017

Er det flere enn meg som syns at år 2017 gikk forbi noe så innmari fort? Året har vært full...

Close