Det var dette det hele startet med, den konstante følelsen av å ville sette ord på papir. Det startet allerede på skolen, så fort jeg hadde orden på ordene, begynte jeg å skrive dagbøker. Allerede den gangen husker jeg at jeg ønsket at folk skulle ville lese det jeg skrev. Jeg hadde sett historien om Helen Keller, som skrev dagbøker og gravde de ned for at hun skulle fortelle sin historie.

I en hage på Jevnaker ligger min historie. Dagbok etter dagbok er gravd ned, alle hemmeligheter, forelskelser, spiseforstyrrelser. Alt er der fortsatt i den hagen. Noe av meg tenker at det bør graves opp, men romantikeren i meg tenker at noen andre skal få finne det og når tiden er inne, bli publisert.

Jeg har lenge hatt skrivesperre. Eller jeg vet ikke om jeg kan skylde på skrivesperre, tidsklemme er kanskje et enda mer riktig ord. Jeg har ikke nok tid til å sette meg ned, og formidle det jeg ønsker. Jeg har faktisk i lengre stund tenkt at jeg burde legge ned bloggen, nettsiden polliani.com, men da ville jeg jo også legge ned drømmen om å formidle.

Jeg føler at jeg bor i en koffert, alltid på reise, alltid med mobiltelefonen i hånden, alltid på vei et sted. Og med den i hånden får jeg vel kanskje bare sette meg ned å skrive akkurat når jeg føler for det, isteden for at alt skal være så forbanna perfekt her inne.

For det er den tilbakemeldingen jeg har fått fra dere som har fulgt meg lenge, at pennen min er borte fra bloggen. Det er den jeg vil forsøke å ta tilbake. Jeg kan ikke love at “pennen” er tilbake for godt, men jeg kan love at jeg skal gi et ihuga forsøk igjen. 

PS! jeg leter fortsatt etter fine folk til å skrive saker til “magasinet” her inne i mitt univers

Takk for at dere som er her fortsatt følger meg og min hverdag.

Translate »
tags, as close as possible to the opening tag. Creation Date: 08/27/2018 --> tags, as close as possible to the opening tag. Creation Date: 05/31/2018 -->